Kommunelegens tanker i uka etter påske
Nå har vi vært utenom den normale hverdagen litt over en 1 måned. Covid-krisen har drastisk endret hvordan folk arbeider, handler, har det gøy, drar på ferie eller ser de nære og kjære. For meg har det både vært bekymringer, mye arbeid, morsomt, elendighet og tristhet, men samtidig lærerikt, kreativt og meningfullt. Folk viser sine beste og verste sider. Nødvendige ting blir fikset veldig fort og effektivt. Og masse ideer, rutiner og måter å tenke på blir eksisterende til tiden når pandemien er over. Og selv om jeg ikke møter folk og kollegaene så mye fysisk, får jeg veldig mye glede over samarbeidet og heier på alle som jobber med ting man får til.
I starten av krisen viste det seg at man er nødt å tenke effektivt, fort og veldig selvstendig. Den rådgivende instansen FHI kommer med råd som ikke er helt brukbare i enhver situasjon eller landet rundt - ganske forståelig. Vi prøvde å få dekt nok hull i gjerdet til å kjøpe tid til å skaffe oversikt og kontroll. Og vi var både flinke og heldige, epidemien nådde ikke til Vardø før de statlige smitteverntiltakene var på plass. I tillegg med de strenge reiserestriksjonene kjøpte vi oss tiden vi trengte. Nå har vi ikke bommen lengre - helt greit. Den gjorde arbeidet den kunne gjøre, og jeg tenker ikke lengre på det. Den kommunale vedtaket ble opphevet av Fylkesmannen - ok. Det var noe vi mente å gjøre etter påske uansett.
Nå har bystyret bestemt å sette karantenegrensen på gamle Finnmarksgrensen. Dette synes jeg er helt greit og trygt. I kommunene i gamle Finnmark, inkludert Hammerfest, er det oppdaget veldig lite nye smittetilfeller. I Tromsø blir det daglig oppdaget smittetilfeller som man ikke vet hvor kommer ifra - da kan man i praksis bli smittet i hvilken som helst situasjon. Hvis det viser seg at også Tromsø er uten nye smittetilfeller, kan man flytte karantenegrensene enda lengre.
I den situasjonen vi er nå, er jeg faktisk ganske trygg mot åpning av barnehager og skoler. Hvis vi fortsatt har på plass reiserestriksjoner og de fleste oppfører seg greit, så er det tiden vi kan åpne sammfunnet vårt bittelitt. Og starte med de som sliter mest med restriksjoner, nemlig barna.
Nå er skuldrene mine 90% lavere enn de var de første ukene av mars. Finnmarkssykehuset og UNN er bedre forberedt for å takle store pasientmengder, vi har nå transportkapasitet til å sende de sykeste inn til sykehuset, vi har kommunale planer for å behandle opp til 30 pasienter med infeksjon fra mild til moderat sykdomsbilde. I det norske samfunnet og med norsk livsstil, er antallet folk som blir alvorlig syke langt fra så høyt som vi forberedte oss på i starten. Vi vet nå mye mer om viruset og måten det smitter. Vi har rutine rundt prøvetaking og er forberedt for smitteoppsporing. Og jo lengre vi kommer utpå våren, så blir sykehuset mye mer tilgjengelig i akuttsituasjoner.
(Jeg har jobbet på hjemmekontor og derfor slippet å kjøre i kolonne annenhver dag - masse skryt til dere som jobber i bransjene der man ikke kan ha hjemmekontor).
I starten av krisen viste det seg at man er nødt å tenke effektivt, fort og veldig selvstendig. Den rådgivende instansen FHI kommer med råd som ikke er helt brukbare i enhver situasjon eller landet rundt - ganske forståelig. Vi prøvde å få dekt nok hull i gjerdet til å kjøpe tid til å skaffe oversikt og kontroll. Og vi var både flinke og heldige, epidemien nådde ikke til Vardø før de statlige smitteverntiltakene var på plass. I tillegg med de strenge reiserestriksjonene kjøpte vi oss tiden vi trengte. Nå har vi ikke bommen lengre - helt greit. Den gjorde arbeidet den kunne gjøre, og jeg tenker ikke lengre på det. Den kommunale vedtaket ble opphevet av Fylkesmannen - ok. Det var noe vi mente å gjøre etter påske uansett.
Nå har bystyret bestemt å sette karantenegrensen på gamle Finnmarksgrensen. Dette synes jeg er helt greit og trygt. I kommunene i gamle Finnmark, inkludert Hammerfest, er det oppdaget veldig lite nye smittetilfeller. I Tromsø blir det daglig oppdaget smittetilfeller som man ikke vet hvor kommer ifra - da kan man i praksis bli smittet i hvilken som helst situasjon. Hvis det viser seg at også Tromsø er uten nye smittetilfeller, kan man flytte karantenegrensene enda lengre.
I den situasjonen vi er nå, er jeg faktisk ganske trygg mot åpning av barnehager og skoler. Hvis vi fortsatt har på plass reiserestriksjoner og de fleste oppfører seg greit, så er det tiden vi kan åpne sammfunnet vårt bittelitt. Og starte med de som sliter mest med restriksjoner, nemlig barna.
Nå er skuldrene mine 90% lavere enn de var de første ukene av mars. Finnmarkssykehuset og UNN er bedre forberedt for å takle store pasientmengder, vi har nå transportkapasitet til å sende de sykeste inn til sykehuset, vi har kommunale planer for å behandle opp til 30 pasienter med infeksjon fra mild til moderat sykdomsbilde. I det norske samfunnet og med norsk livsstil, er antallet folk som blir alvorlig syke langt fra så høyt som vi forberedte oss på i starten. Vi vet nå mye mer om viruset og måten det smitter. Vi har rutine rundt prøvetaking og er forberedt for smitteoppsporing. Og jo lengre vi kommer utpå våren, så blir sykehuset mye mer tilgjengelig i akuttsituasjoner.
(Jeg har jobbet på hjemmekontor og derfor slippet å kjøre i kolonne annenhver dag - masse skryt til dere som jobber i bransjene der man ikke kan ha hjemmekontor).
Jo lengre pandemien foregår, desto mer og bedre kvalitet vitenskaplig data, informasjon og gode råd kan bli skaffet. Norges egne Helsedirektoratet har stilt opp og kommer med nyttig og praktisk informasjon for bransjen.
Våren er ikke avlyst. Sommeren kommer. Snart er det multer i blomster. Maimåned skal være annerledes - men nå er tiden å være kreativ og tenke hvordan man kan ha artige fester på en infeksjonsikker måte. Vi overlever det her, og kommer sikkert å kose oss med den nye normale hverdagen når den tiden kommer!
